Å tilbringe vinteren i Spania
Reisebrev nr.1 fra to «klimaflyktninger.»
«Velkommen om bord på Superspeed. Bildekket vil, av sikkerhetsmessige årsaker, være låst under overfarten. Vi ber alle passasjerer gjøre seg kjent med skipets sikkerhetsinstruks.
Det er ingen tvil - vi er underveis. En drøm og et håp er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Vi hadde snakket om det en stund., Vi ville reise fra gikt og vinterdepresjoner og tilbringe vinteren i varmere strøk, men det hadde mest vært en drøm. Så dukket plutselig muligheten opp i form av at en datter trengte et midlertidig sted å bo. «Dere kan leie huset vårt, så kan vi dra til Spania» dumpet det ut av meg. Dermed var det avgjort.
Vi er et trygdet ektepar i femtiårene, bosatt på Hvittingfoss, hvor vi stortrives. Det eneste skåret i gleden er at vi har helsemessige problemer som er som mest plagsomme om vinteren. Nå sitter vi altså på fergen til Danmark. Nede på bildekket står vår gamle bobil med de fem hundene våre.
Bobilen som skal være vårt hjem de neste 4-5 månedene, er for øvrig et kapittel for seg. En Mercedes, som visstnok var meget eksklusiv da den var ny midt på åttitallet, men som absolutt er preget av tidens tann. Nødvendige reparasjoner som bytting av takluker, fjerning av råte og utskifting av varmeapparatet ble utført hjemme i gården, mens sprekker i støtfangere og «sideskjørt» pluss andre skjønnhetsfeil glatt ble oversett. Madrassen i senkesenga over framstolene ble modifisert, passasjerstol nummer tre ble fjernet til fordel for hundebur og sykkelstativ ble montert bak før vi var klare til å lesse opp bilen med alt vi kunne tenke oss å få bruk for i de månedene vi skulle være borte. Siden vi har kjørt over to «campingtrapper,» får en gammel, rødmalt bruskasse i tre, et møbel fra en fjern studietid, gjøre tjeneste som trapp.
Spania har faktisk vintervær om vinteren – snø i fjellene og kalde netter i lavere strøk selv helt syd er været omtrent som en litt kjølig norsk sommer. Derfor er målet vårt Andaluzia nesten helt nede ved Gibraltar. Vi håper på å finne noen fine steder litt inne i landet, der turismen, i liten grad, har satt sitt preg på omgivelsene. Avreisedagen melder Yr.no om dagtemperaturer opp mot 20 grader og nattetemperaturer i underkant av ti -. (Men de melder også om snø i grenseområdet mellom Frankrike og Spania.)
Superspeed er ei flott ferge. Vi har betalt noen kroner ekstra for å reise på business class. Hvis du vil ha det rolig på overfarten til Hirtshals, er dette tingen. Rolig atmosfære, gode stoler, personlig TV og kaffe med «biteti» helt gratis. Etter om lag fire timer ruller vi iland i Danmark. Turen kostet oss ca. 2.400 kroner for økonomibillett, selv om de reklamerte med bilpakker ned i 400 – 500 kroner...........
Kvelden er mørk, men ung, så vi bestemmer oss for å gjøre unna en del av Danmark mens vi er i farta. Vi er langt syd i Danmark før vi svinger inn på en truckstop for å slå oss til for natta. Rasteplassene nedover i Europa burde få norske veimyndigheter til å rødme av skam! Her er det massevis av parkeringsplasser med mulighet for overnatting, enten du kjører trailer, bil med campingvogn eller bobil. Omgivelsene har ofte preg av en liten park og bensinstasjonene er døgnåpne. Natta blir rolig, men kort.
Tåka formelig kryper inn i bilen og vekker oss grytidlig søndag morgen. Før klokka er seks, er vi på veien igjen. Vindusviskerne måker unna striregnet fra frontruta, mens motoren maler fornøyd. Vi vil ikke legge skjul på at vi er utålmodige, lengter sydover. Vi ligger i høyre felt, som hovedsaklig inneholder trailere, som har fartssperre på 100 k./t. Dette er en fin hastighet for vår gamle bil og sjåføren stortrives. Det blir bare stopp når vi trenger bensin og når hundene trenger å luftes. Når man venner seg til de store motorveiene, er det faktisk lett å kjøre på dem. Vi har montert doble speiler på bilen, for å kunne følge bedre med trafikken bak, som ofte kommer svært fort. Men tar man hensyn til det, går det greit. Tyskerne er fantastiske til å skilte langs veien, så det er nesten umulig å kjøre feil. Etterhvert som vi kommer sydover, skal det vise seg, at det ikke alltid er slik i frankrike og spania. Måten vi kjører på, ville selvfølgelig vært helt håpløs om vi ønsket å se noe særlig mer en skråningene langs motorveien, men i år er vi ikke turister, vi er på midlertidig flyttefot.
Belgiske motorveier er, i motsetning til de tyske, fantastisk opplyst om natta, mens de franske likner mer på de tyske, bare med dårligere skilting. Vi velger motorveiene gjennom frankrike også, noe som koster oss mellom tusen og femten hundre kroner i motorveiavgift. Vi skrår over fra Belgia og ut mot Biscaya. Etter tre dagers kjøring, et par hundre mil, mange liter drivstoff og et par liter olje, ser vi den spanske grensen Hva som møter oss i Spania, skal vi fortelle mer om i neste reisebrev.
Til høyre ser du vår residens i sydenden av Pyttesletta. Eiendommen består av framhus, hybelhus for hundene med garasje, en hageflekk og en diger parkeringsplass. Innkjørselen som sees på bildet, er nå tilsådd med plen. Innkjørsel ligger idag i venstre kant av bildet.
Til venstre ser du "hybelen" hvor hundene våre bor. Vinduet til venstre er stua og vinduet til høyre er kjøkkenet. Døra helt til høyre er inngang til avdelingen som idag er skjul og lager, men som forhåpentlig vil inneholde hundebad etterhvert.
Vi har fått to røde brakker som vi har plassert i gården, den ene blir hundehytte, den andre bildele- og redskapsbod. På bilde ser du litt av hundegården, et av hundehusene og hundehytta i bakgrunnen.
Å tilbringe vinteren i Spania
Reisebrev 2 fra to «klimaflyktninger.»
Den spanske grensen passeres nesten uten at vi legger merke til det. Rekkene av trailere foan oss, bak oss og i motgående kjørebaner er enorme, akkurat som i Frankrike. Hvor kommer de fra og hvor skal de mon tro? Vi har sett jernbane med opptil flere spor underveis. Er ikke jernbanetransport mer miljøvennlig? Lange strekninger langs motorveiene har forbud mot forbikjøring for trailere og biler med henger, men slipper vi oss ned i 80 – 90 kilometer i timen, siger de allikevel forbi oss. Sakte glir tretti, førti tonn på en mengde digre gummihjul forbi. Vi er glade or at vi sitter nokså høyt, særlig de gangene vi får trailere på høyre og venstre side pluss foran og bak. I en liten bil i en slik posisjon, ville vi følt oss temmelig inneklemt.
Trafikkmaskiner av litt andre dimensjoner enn i Norge tvinger oss til å tenke annerledes. Hvilke nummer har dette krysset? Hvilke veinummer vil vi videre på! Hvilken storby vil det være skiltet til? Hvilke felt skal vi velge? Det gjelder først å fremst å velge riktig felt, dernest å følge med på trafikken bak og på sidene, i tilfelle vi må skifte felt. Bruk blinklys! Bruk nødblink om det plutselig blir kraftige hastighetsreduksjoner! Vi følger skiltene som vil vise oss veien til Zaragoza.
De Pyreneiske fjell er bratte og karrige. Vi klatrer til værs i lange, slakke stigninger. I bakkene har den gamle Mercedesen mer enn nok med å følge trailerne. Vi må ofte ned i tredje gir og hastigheten siger ned mot seksti kilometer i timen, av og til enda lavere. Småbyene dukker opp og forsvinner bak oss. Hvite husklynger som klorer seg fast i bratte fjellsider. En liten bensinstasjon som ligger som hugget inn i fjellsiden, forsyner oss med bensin. Damen kommer springende, gestikulerende, pratende på noe vi antar er baskisk. Vi forstår at hun tror vi skulle hatt diesel og har fylt bensin ved en feiltakelse. Vi får beroliget henne med at vi har gjort rett. Hjemmet vårt går på bensin. Vi er altså i Baskerland, men alt ser pent og rolig ut, om enn litt fattigslig.
Strekningen fra grensen til Zaragoza er vel omtrent trettifem mil. Vi forsøker å kjøre på veier som ikke er avgiftsbelagt, men det er ikke alltid like lett. Skiltingen i Spania er nemlig litt så som så. Det hender vi roter oss ut på bomveien, selv om vi egentlig hadde tenkt å kjøre på mindre veier. Veien til bomveien er nemlig alltid godt skiltet.
Vi er nede på slettene syd for Pyreneene. Den beste beskrivelsen av dette området er ørken. Du vet – sånn som vi ser på gamle westernfilmer, hvor helten sleper seg fram gjennom ørkenen ved siden av hesten sin og de bare har noen dråper vann igjen på lærflaska mens hvite dyreskjelett og kaktus er det eneste som bryter med det monotone. Ute til sidene ser vi av og til hvite klynger av hus av og til klynger av grå, triste industribygg. Oppe på åskammene står vindmøller som klynger av hvite kaktus og over neste åskam venter en ny slette.
Zaragoza er en ganske stor by. I siste liten ser vi avkjøringen og blir velvillig sluppet inn i riktig kø av en spansk varebil. Det er ikke sant at spanjolene kjører som noen gærninger og bruker hornet i stedet for bremsen. Denne byen er ikke værre enn Oslo, slik sett. Men.... Det var skiltingen da..... Vi oppdager et skilt med Camping Municipal – Kommunal campingplass og foretar et halsbrekkende feltskifte, men så ser vi ikke mer til skiltet og roter oss inn i trange bakgater. Speilene går akkurat så vidt klar av parkerte biler på begge sider- Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Etterhvert finner vi en hovedgate, men sanser at retningen er helt feil. Et par runder rundt en rundkjøring og en usving seinere, dukker plutselig skiltet med Camping Municipal opp igjen. Høyre, venstre, rett fram og helt rundt rundkjøringen, så er vi der. Mens vi har rotet rundt i Zaragoza har det blitt helt mørkt. Innkjøringen til campingplassen ser ut som porten til et industriområde som for lengst er stengt for natten. Her sløser de ikke med strømmen. 
Bildet til venstre viser viser leirplassen vår på Zaragoza kommunale camping. Vi kan absolutt anbefale denne campingplassen i utkanten av Zaragoza.
Vi finner en dør og oppdager ei veldig blid og hyggelig jente bak resepsjonsdisken. Etter noen minutter er vi vel installert med strøm vann og massevis av ledige plasser rundt oss. Denne campingplassen er kun et par år gammel. Servicen er upåklagelig og plassen har de tilbud en skulle ønske seg, bortsett fra butikk. Men det er bare noen minutter å gå til et stort supermarked med kjemestort utvalg av det meste. Vi går dit og befinner oss i en bydel som bærer preg av at alt er planlagt og bygget mer eller mindre samtidig. Jeg føler meg hensatt til en slags sciens fiction film. Rette gater med kalde, sterile murbygg på begge sider. Store, åpne plasser innimellom og nesten ikke et menneske. Nesten som en ekkel drøm. Pent på sitt vis, men jeg tenker at dette er drabantby på sitt verste.
Zaragoza ligger omtrent tretti mil nord-øst for Madrid omtrent like langt vest for Barcelona og omtrent trettifem mil nord for Valencia, med andre ord, i det nord-spanske innlandet. Vi har tenkt oss sydover, men dette er en utmerket plass å overnatte på.
Vi hører til dem som er henfallen til den tvilsomme last å røyke og har trodd at Norge har verdens strengeste røykelov. I Spania er de (foreløpig) litt lempeligere med hvor man kan røyke og prisen på sigaretter or godt under det halve, sammenliknet med i Norge, men omsetingsloven for tobakksvarer i Spania er strengere enn i Norge. Så vidt vi har registrert, finnes kun ferdigrullede sigaretter på markedet og omsetningen forgår kun gjennom sigarettautomater i kafeer og på puber, ikke i dagligvarebutikker.
Alkohol, derimot, koster latterlig lite og kan kjøpes nesten overalt. I dagligvarebutikker får man, for eksempel, en liter vin helt ned i omkring fire kroner. Det er billigere enn både vann og brus. Kjente merkevarer av vin og sprit er selvfølgelig en god del dyrere, men allikevel er prisen langt under de skandinaviske prisene. Det finnes,som oftest, drikkevann i springer på campingplassene, men vi er litt skeptiske til å drikke dette.
Vi slår oss til ro i Saragoza og tar en hviledag der. I neste reisebrev vil jeg fortelle om vår rundreise i Spania på jakt etter et sted å slå oss til ro for vinteren.
Kjører man gammel bil, må man vedlikeholde. Her foregår bilstellet på campingen i Zaragoza
Julefeiring i Spania
Reisebrev 3 fra to «klimaflyktninger.»
I våre tidligere reisebrev har vi vært på reise sydover i Europa og på leiting etter et sted å bo vinteren over i Spania. Beretningen har ennå ikke ført oss til målet, men vi velger å hoppe litt i tid.Hvorfor? Det er JUL.
I går var det lille julaften, da var vi på bar. Klart man går på bar i Spania, men gårsdagen var en spesiell opplevelse.... Sammen med noen tyskere, noen engelske og et par spanske har vi improvisert et par – tre sangøvelser og igår var det ilddåp.
På oppslagstavlene på campingplassen har det hengt plakater med spansk, engelsk, hollandsk og tysk tekst i fjorten dagers tid.
Velkommen til internasjonal julesangskveld i baren......
Så var det altså lille julaften og vi var klare i baren. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var skeptisk, de improviserte øvelsene hadde ikke akkurat avslørt en masse store talenter. Den spanske jenta, som virker så selvsikker og streng der hun jobber i resepsjonen, svettet av nervøsitet. Hun skulle spille Cello og et nord-spansk «nasjonalinstrument» som til forveksling likner sekkepipe. Hun klarte seg med glans. Vi andre klarte oss også bra. De omlag 80 tilhørerne sang med og klappet begeistret. Alle nasjonaliteter fikk sitt. Det vil si – ingen sang på norsk.......
Visste du, forresten, at internasjonalt sekkepipemuseum ligger i Spania? Sekkepipe er et anerkjent instrument mange steder i verden, ikke bare i Skottland, slik mange tror. Den spanske og portogisiske sekkepipen kalles gaita og finnes i mange varianter. Den er mest utbredt i nordre Spania.
I Spania er julefeiring en familiehøytid omtrent som i Norge, men, fra gammelt av var sjette januar den store barnedagen med gavedryss og alt som dertil hører. Internasjonaliseringen har etterhvert innført den tykke, rødkledde nissen med skjegg og familiekveld den 24. og 25.
Nå er altså julaften kommet. På formiddagen koser vi oss i sola. Seinere på dagen begynner forberedelsene til julemiddag. Siden vi ikke har stekovn i den tilårskomne bobilen, blir noe som likner ribbe stekt på på grill i halvannen times tid. Surkålen blir uten karve i år og brunsausen kommer ikke på bordet. Julemiddagen blir perfekt! Til lyden fra NRK P1 på pc'n nyter vi kvelden i fulle drag.
Julegaver finnes ikke under vårt 30 cm. høye juletre i plast, men de solcelledrevne juletrelysene i alle regnbuens farger blinker lystig. Grunnen til at det ikke finnes julegaver her, er, blant annet, at PC'n disse reisebrevene skrives på er en gave fra de fleste i familien. Takk for den! Utenfor bobilen står to meterhøye bougenvillaer og blomstrer med masse små, hvite lys i. Det er en riktig trivelig julestemning under paviljongen som vi kjøpte, godt brukt, av en av våre naboer her på campingplassen.
Vi har sendt julegaver hjem. Tre små esker kostet oss omtrent kr 900,- i porto, sendt på billigste måte. Det tok oss en drøy time på postkontoret før alle papirer var korrekt utfylt. Det spanske byråkratiet ser ut til å være like byråkratisk som det norske. Til slutt rakk køen på postkontoret helt ut på gata og damen bak skranken, som kun snakket spansk, sa seg fornøyd. Det var da vi oppdaget at spanske postkontorer, selv i en mellomstor by som Cartagena, ikke har kortterminaler. Det bar ut på gata på leiting etter en minibank vi kunne få penger ut av. Så tilbake til postkontoret, hvor vi heldigvis slapp å stille bakerst i køen. Til slutt var alt korrekt og betalt og vi fikk forsikringer om at pakkene garantert ville være fremme i god tid før jul. Verken vi eller postekspeditøren kunne forutse uværet og all snøen som skulle sabotere det meste av flytrafikk i Europa de neste dagene. I følge nyhetene, ligger fremdeles det meste av post mer eller mindre trygt bevart i Spania.
Dette til tross, nyter vi en fredfull julekveld.
Noen dager før jul ble vi invitert på romersk julefeiring hos noen tyskere vi er blitt kjent med. Ikke moderne romersk julefeiring, men feiring fra en tid før Kristi fødsel. Det var dekorert med gamle romerske symboler og det ble servert noe som kunne minne om vår hjemlige gløgg. Vi skjønte , etter hvert, at alkoholinnholdet nok var høyere enn i den gløggen vi er vant til hjemmefra. Men kakene var tyske og spanske og riktig velsmakende.
Våre tyske venner kom på gjenvisitt julaftens formiddag og vi hadde en koselig stund under paviljongen et par timer. Hvem hadde hatt tid til det hjemme? Fraværet av stess er utrolig deilig her nede og vi setter spesiell pris på lyden av middelhavets bølger som slår mot stranda. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at vi vil komme friskere og sterkere hjem til våren enn slik vi dro hjemmefra i høst.
Nå er altså julaften snart gått over i natt og det eneste vi savner, er nærværet av barn, barnebarn og min gamle mor. De er hjemme i norge alle sammen. Men..... Vi har snakket med dem på telefon og på Skype, som for øvrig er en fantastisk måte å holde kontakten på Når vi logger inn på Skype og får kontakt med en av våre, kan vi ikke bare snakke med dem, men også se levende bilder av dem. Det var en fryd da vi fikk lille Gabriella, en av barnebarna på tråden og hun jublet
Moffo!!!! Moffo!!! Hvor er Karimor??
Vi kunne se det ivrige ansiktet og snakke med både henne og mamma'n. Man savner litt ekstra etter en sånn samtale.
Jeg tror jeg har nevnt det – det er julaften....? Jeg sitter og skriver reisebrev til dere der hjemme og tenker at – selv om dere har hvit jul og masse god, gammeldags julestemning – vil jeg ikke bytte.
Nå skal jeg ta med meg et glass spansk rødvin og sette meg en stund ute i fluktstolen, slik det sømmer seg en klimaflyktning.
Til dere der hjemme:
GODT NYTT ÅR!
Å tilbringe vinteren i Spania
Reisebrev 4 fra to «klimaflyktninger.»
I vårt forrige reisebrev fortalte vi om julefeiring i Spania. Nå gjør vi et hopp tilbake i tid og forteller mer om vår søken etter et sted å være.
Tiden er inne til å forlate Saragoza. Hundegjerdene blir pakket ned og bundet fast bak på bilen, alt pikkpakk blir stuet inn i benker og skap og vi er klare til å dra. I resepsjonen får vi takk for nå med klem og kyss på begge kinn, et riktig varmt «på gjensyn». Visetter kursen mot Rhonda, som ligger i selve hjertet av Spania, noen hundre meter over havet.
Vi ankommer Rhonda midt på dagen. I utkanten av byen finnes flere campingplasser med forskjellig standard, her er noe for en hver smak. Siden dette er en gammel og svært vakker by, er den et opplagt turistmål i sommersesongen, men nå, om vinteren kan det bli ganske kaldt her. Så også denne dagen. Vi tråkler oss gjennom de trange bygatene «i hælene på» en diger turistbuss. Det er imponerende å se hvordan sjåføren smyger seg fram mellom hvitkalkede husvegger og parkerte biler med bare millimetere som klaring.
Kan han, kan vi
tenker jeg og følger på. Dette er faktisk artig!
Vi hadde egentlig tenkt å overnatte i Rhonda, men sola som vi vet henger der oppe på sydhimmelen et sted, blir for fristende. Etter et kort stopp, drar vi videre sørover. Dette er et, til tider, karrig fjellandskap og veien snor seg som en norsk landevei et sted på vestlandet mellom stupbratte fjellsider og dype juv. På siden av veien oppdager vi en restaurant som henger som boltet inn i fjellsida, delvis i løse lufta. Jeg tramper inn bremsen, tar en litt for brå sving som får diverse løsøre til å seile rundt bak i bilen, og vi står parkert ute på kanten av stupet.
Vel inne bestemmer oss for for dagens rett, som er suppe fed skinke og kretonger til forrett, en lokal stuing med kjøtt til hovedrett og kaffe til dessert. For undertegnende som mener at suppe er best når den kan spises med gaffel, var suppa så avgjort i tynneste laget, men hovedretten ga mat i magen med lokalt tilsnitt. I de brede vinduskarmene sitter to duer og slapper av, helt uinteressert i hva vi foretar oss. Først da vi skal gå, oppdager vi at vi at stedet ikke tar kredittkort og vi har ikke nok kontanter. Verten bare smiler og sier
ota vez!
en annen gang!
Da vi kommer ut, blir bilen støvsuget for mynt og vi returnerte med neven full av småmynt, nok til å betale verten som takker i høye ordelag og tydelig er meget fornøyd.
Mens vi spiste, hadde tåka kommet sigende, tykk som softis og vi ser knapt en billengde foran oss. Vi vet at det er en fantastisk utsikt fra veien som slynget seg utover mot kysten, men fikk ingen glede av den i tåkehavet.
Det går nedover og nedover, sydover og sydover. Temperaturen stiger etterhvert som kysten nærmer seg, tåka letter og snart kan vi se middelhavet. Ikke bare det, vi kan se over til marokko. Vi er like ved Gibraltar. Her møtes (nesten) Europa og Afrika, Atlanterhavet og Middelhavet. Vi svinger vestover og kjører snart inn i Cadis, syd-vest i Spania. Dette er en by med vakre gamle bygninger, men også en turistby. Det har blitt mørkt og vi roter litt rundt i byen, før vi kjører hele strandpromenaden, hvor hotellene likker som perler på en snor på ene siden og sandstranda strekker seg ut i begge retninger mellom veien og havet. Vakkert? Tja...... Det kommer nok an på øynene som ser.
Kystveiene i Spania byr på mye vakker utsikt.
Etter en grundig samtale med en engelsktalende spanjol på en bensinstasjon, forstår vi at vi må et stykke utenfor bye for å finne campingplass. Disse er riktignok oppført som «campingplasser i Cadis», men så bokstavelig kan man selvfølgelig ikke ta det. Det blir både motorvei, landevei og et utall rundkjøringer før vi ser skiltet med «camping» på. Da er det også slutt på gatelysene. Vi begir oss ut i svarte natta.
Etter tre kvarters leting havner vi på Camping La Roce. En velutstyrt og fin plass med butikk, bar restaurant og alt tilhørende. En av de ansatte snakker utmerket både engelsk og tysk, noe som ikke er en selvfølge. Vi blir der et par dager, men værmeldingene melder om bedre vær oppover Langs middelhavskysten, så vi setter kursen dit.
Vi fant en fantastisk liten Campingplass i sydenden av Costa Calide- den varme kysten. Dette området blir også kaldt Costa tropicana på grunn av det nermet tropiske klima. Las Negras heter den lille Puebloen . Vi tenker med en gang at dette må være «vår» campingplass. Aldeles idyllisk lå den der. Passelig liten for oss.
Skuffelsen var stor da vi fikk vite at det ikke var noen mulighet til å bruke internett på plassen på grunn av veldig vanskelige nettforbindelser. Vi slo likevel leir for natten på dette idylliske stedet. Et besøk i restauranten ble en stor gledelig overraskelse. Ett fortreffelig måltid tilberedt av en dyktig fransk kokk gjorde oss både mette og veldig tilfredse.
Dagen etter pakket vi igjen alt løsøre i bilen og satte kursen videre mot Cartagena.
Utover dagen finner vi ut at det å være presseningprodusent i Spania, må være innbringende. Hav av presennin-drivhus på begge sider av veien. Et sted brenner det også, mon tro hvordan en slik brann utvikler seg? Vi har lest oss til at paprika er distriktets spesialitet. Hvis alt under dette pressenningshavet er paprika, må de kunne forsyne hele verden!
Da det begynner å bli litt mer glissent i pressenningshavet, begynner vi å føle at vi er på rett vei. Vi forsøker å holde oss til kystveien, men den er smal og svinget med skilting som stort sett viser veien til morveien, så det er av og til litt vanskelig. Da vi nærmer oss Kartagena, ser vi endelig et skilt til campingplass igjen. To ganger skarpt høyre og snart siger vi gjennom småbyen Canteras. Butikkfasadene her er, stort sett, ganske små og «unnselige», men man kan bli lurt. Vi skal seinere oppdage at en del av butikkene strekker seg langt innover fra gata omtrent som en korridor, trang og stappfull av varer. Grønnsakbutikkene er stappfulle av grønnsaker i kjente og ukjente fasonger og størrelser, isenkrambutikken selder byggvare, elektrisk, hageutstyr og mye annet rart mens bankene ser ut omtrent som en nork bankfilial som ennå ikke er lagt ned.
I Spania trenger vi ikke vente på våren for å se vakker blomsterprakt.
Kari poserer her foran flotte, små blomstertrær.
Få vi har rukket å fordøye inntrykkene fra Canteras, er vi ute på landeveien som snor seg mot kysten i et karrig steinlandskap. Som ellers i Spania, ligger spredte bebyggelser med murhus i alle stadier av «livet». Noen er nye og vakre, andre eldre og velstelte, mens atter andre mest av alt likner ruiner. I mange av disse falleferdige murhusene er det tydelig at det bor folk.
| 